I alle anstrengelser for å maksimere den opplevde lydstyrken til bærbare enheter' høyttalere, må det utvises forsiktighet for å unngå skade på høyttalerne selv. Disse små transduserne tåler bare dette begrensede volumet. Det er to hovedaspekter for beskyttelse av høyttalere tilgjengelig - maksimal filmforskyvning og maksimal talespiraltemperatur.
Er en typisk høyttalerprofil der filmens fysiske bevegelsesgrenser kan sees tydelig, spesielt i nedadgående retning. Lydsignalet får ikke være for sterkt, ellers vil det føre til at vibrasjonselementet kommer i kontakt med den faste rammenheten eller forårsaker overdreven spenning i opphengsmaterialet (ring eller kassett). I tillegg får ikke RMS-verdien til lydsignalet være for stor, ellers vil det føre til at talespolen blir overopphetet. Overoppheting av talespolen vil deformere sirkelen på spiralrøret og forårsake friksjon med kanten av magneten eller magnetpolplaten. Videre vil den høye temperaturen i stemmespolen også føre til forverring av dets elektriske isolasjonsytelse, og til slutt føre til at stemmespiralens sving kortslutter, og derved redusere stemmespolens impedans og overbelastning av forsterkeren. For høy temperatur på talespolen kan også varme opp permanentmagneten, noe som kan føre til at den demagnetiserer.
Teknikker som brukes til å forhindre høyttalerskader inkluderer automatisk forsterkningskontroll (AGC) for inngangssignalamplitude og / eller strømforsyningsspenning, komprimering av dynamisk område (som tidligere beskrevet), hardt begrensende, fleksibel tonechipping og forsterkerutgangstesting. Ulempen med disse teknikkene er at de er fremføringsmetoder og ikke fornemmer den faktiske forskyvningen av høyttalerbassenget, stemmespolens temperatur eller høyttalerimpedansen (som varierer proporsjonalt med temperaturen). Mer komplekse beskyttelsesmekanismer, som termisk tilbakemelding, forventes i fremtiden, men en eller flere av de ovennevnte beskyttelsesmekanismene er for tiden normen.